WITHOUT THE RAIN THERES NO FLOWERS

rain-wallpaper

“Drikk en kopp te” så blir alt så mye bedre..om det bare hadde vært så enkelt! I dag har virkelig vært en sånn dag hvor jeg bare har sittet inne å syntes synd på meg selv. Det er så mye jeg har lyst til å fortelle dere, men så føler jeg bare at alt blir feil, uansett hvilke måte jeg forsøker å formulere meg selv på. Jeg elsker dype, lange innlegg om livet gennerelt, smerte og kjærlighet, enkle ord eller lange uforklarlige setninger om små øyeblikk som betyr noe, men da liker jeg gjerne å holde de for meg selv. Ikke brette de ut på bloggen så alle kan se at jeg faktisk også bare er et menneske, men det er jo faktisk det jeg er, akkurat som deg!
Jeg er sikkert ikke den eneste av oss som har dager eller uker eller måneder hvor alt kjennes håpløst. Hvor gnisten for det å  gi av seg selv, være positiv, blid, sprudlende, omsorgsfull og imøtekommende overhodet ikke føles riktig, men likevel presser man seg selv for å vise verden at “Her er allt bra”, “her går livet på skinner” og eller så trenger man ikke si noenting, for det man skriver og viser utad gjør at andre tenker at man har oppnådd mye, eller har et spennende liv, og at selvbildet er på topp, uten at man sitter med samme følelse selv. Jeg er bare så fuckings lei av at alt skal være så “pitch pirfect” hele tiden!
collage
Jeg har ikke tall på hvor mange eventer, sammenkomster og fester jeg har vært på hvor jeg ikke har vært meg selv. Noen ganger så lurer jeg også på hvem som egentlig er seg selv når man treffer andre, for på meg så virker som om alle alltid har det “FAB” hvor humøret er på topp og alt går på skinner? Ja, så skal jeg liksom være den eneste som roper ut at dagen har vært en “møkkadag”, nei man får ta på smilebåndet å “hoppe i det”…
Misforstå meg rett, jeg elsker å shoppe, vise frem min personlige stil, gi gode råd og tips om mote & skjønnhet til dere, men jeg vet også at dere har satt pris på at jeg har gitt mer av meg selv på det personlige plan i den siste tiden, både hvor jeg har skrevet om temaer som har engasjert meg eller delt mer om meg selv. Nei det er ikke dette jeg er lei, det er hvordan menneskene i denne ekstremt overfladiske bransjen er opptatt av å fremme seg selv, tråkke på andre, lyve deg rett opp i trynet eller skvise seg ut hvis man gjør en liten feil. Jeg snakker ikke om alle, for det finnes fantastiske, jordnære mennesker også i denne bransjen. Mennesker med hjerte av gull og som virkelig ønsker det beste for alle, og som virkelig vil du skal lykkes, men det er ikke akkurat flertall av dem om jeg skal være ærlig. Jeg vet at jeg selv har valgt å gi alt med bloggen, latt meg selv bli eksponert og skrevet om, stått for mine meninger, med både positive og negative utfall. Men hva skal jeg gjøre? Det føles ikke lenger riktig å ikke kunne utrykke meg selv lenger slik jeg egentlig alltid har elsket å gjøre. Hjemme meg bak ord som får livet mitt til å virke som en dans på roser, for trust me det er allt annet enn det, så fra nå av så skal jeg dele litt mer av tankene mine, men bare litt…
 tumblr_nez6a9i9gf1s4958xo1_1280
HYPOPHRENIA:
“A feeling of sadness seemingly without a cause”

Det trenger ikke alltid å være en grunn eller forklaring for at man knekker sammen den ene dagen og reiser seg den andre. Jeg har for eksempel aldri følt meg høyt elsket over lenger tid, eller at noen som sier at de virkelig elsker meg eller er glad i meg faktisk er det. Jeg har vanskelig med å ta sånt til meg faktisk, selv om jeg ofte sier det til andre. For jeg er en person som elsker virkelig høyt når jeg først elsker noen, og når jeg er glad i et menneske er det stort sett evigvarende. 
Jeg har alltid trodd at det har vært noe galt med andre, men kanskje det er meg det er noe galt med. Men likevel, jeg krever ikke mye av andre mennesker, verken familie, venner eller kjæreste og jeg er mer opptatt av å gi av meg selv, enn at andre skal gi til meg, men den siste tiden så har jeg brydd meg svært lite om meg selv. Jeg har ikke syntes synd på meg selv (vel kanskje litt), men “shit happens” lifes goes on, men for mange virker det som om alt bare faller på plass i livene deres. De slipper å kjempe, de har ikke motgang, ting bare kommer servert på et sølvfat, men jeg har lært meg etter ekstremt mye motgang i livet mitt, at det å gripe de små fine øyeblikkene når man er i de. For jeg vet at om bare en dag, eller en uke vil jeg bli slått i bakken av en innvendig smerte som er så sterk at man bare ønsker å ligge i fosterstilling å skrike ut så organene dine rister innvendig. Sånn ut av det blå kommer den som en svart sky, og skyller deg tilbake i sumpen der du har vært mange ganger før, men det er ingen depresjon.
Det er ikke sånn at man ligger der for alltid, det er kanskje bare denne dagen eller for noen timer. Du vet aldri hvor lenge det varer, men det gjør vondt. Det kjennes ut som ti menn står over deg og slår deg helseløs med balltre.En-to-tre..sånn! Alle kroppsdelene er ømme og slitne. Det stikker og du klarer ikke en gang å beskrive for noen hva slags følelse du har. Innvendig er det nesten verre. Hjelpesløsheten, udugeligheten..følelsen av det å ikke mestre en eneste ting. Ikke en gang å dusje klarer du, da du må klamre deg fast i håndtakene på glassdørene for å holde deg oppe. Tårene renner, hodet sprenger, du lar håret falle foran ansiktet og munnen blir fylt med vann. Det eneste du ønsker er å forsvinne bort fra dette helvete, drukne i et hav av tårer. Alt smaker det samme..tankene viskes vekk, og klumpen blir til jord. Igjen ligger tommheten og ulmer. Likevel holder du pusten og står i stormen, men du vet aldri hvor lenge det er til neste gang!
Denne følelsen kan ikke forklares, den kan bare beskrives med ord, men likevel er det vanskelig å sette seg inn i. Jeg har hatt det sånn hele livet, og jeg har godtatt at det er sånn det er. Men jeg står fortsatt på beina, jeg er sterk og jeg har lært meg å leve med det, på samme måte som andre lever med mye annet rart.