PÅ UTSIDEN AV MEG SELV

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal starte, men jeg føler at jeg ønsker å være ærlig med dere denne gangen. Ikke at jeg ikke har det før, men jeg har kanskje unnlatt å si ting som det er. Jeg har vært veldig åpen på bloggen tidligere og jeg har fått både positive og negative tilbakemedlinger på det, men hvorfor skal man late som alt er så perfekt hele tiden når det egentlig ikke er det, og hvorfor skal jeg la være å skrive akkurat det jeg føler når jeg mest av alt vil at dere skal se meg som jeg er, ikke bare på utsiden. 

P1101826

Ja, man har forskjellige interesser, som at noen får energi av å trene, andre av å lese og koble ut og noen får energi av mote, skjønnhet og shopping. Det betyr ikke at fordi man finner glede i det “materialistiske” så er man dermed overfladisk og en kald person slik mange automatisk tolker andre, inkludert meg, uten å vite hvem jeg egentlig er. Jeg har ingen planer om å brette brette ut livsshistorien min her, men jeg ønsker å være mer ærlig på bloggen fremover. Jeg har hatt et veldig tøfft liv og gått gjennom mer enn det dere aner, så hvorfor ikke dele erfaringer hvis man har mulighet til å vise andre at man ikke er alene. Siden jeg var barn har jeg svevd på utsiden av meg selv, uten å vite hvem jeg har vært. Det å være i balanse med seg selv er det dessverre ikke alle som er, og da er det også vanskelig å kjenne på livets mange gleder eller den lykken som “liksom” skal komme innen i fra. Nå snakker jeg ikke om at man skal gå rundt å være glad og lykkelig hele tiden, for det er det nok få som er, men at man skal være glad i seg selv og kunne se gleden i de mange tingene som kommer ens vei er vel en menneskerett og noe jeg virkelig unner alle dere fine mennesker der ute å ha. Jeg kan i “små øyeblikk” føle på glede hvis jeg er sammen med andre mennesker som er gir god energi på en eller annen måte. Hvis noe gøy dukker opp eller når jeg står oppi noe jeg syntes er spennende, en situasjon eller et prosjekt så kan det fylle tomheten inni meg for en liten stund. Men det er bare midlertidig, for så kommer den tilbake igjen. Tomheten, ensomheten, følelsen av å ikke være vert en dritt, eller følelsen av å ikke få til noe uansett hva jeg gjør, hvor mye jeg kjemper eller hvor mange som er glad i meg og som ønsker å være der for meg. Ingenting hjelper, for følelsen har vært der nesten hele livet, og den er der enda – Det er som om jeg svever på utsiden av min egen kropp, hvor kroppen bare eksisterer uten å leve hvis dere skjønner hva jeg mener? Er det noen av dere som har følt det slik noen gang?

Jeg har alltid trodd at alt som skjer har en mening, selv om enkelte ting kan føles fullstendig meningsløst noen ganger. I helgen hadde jeg englevakt, da jeg ble hentet i ambulanse og brakt til sykehus og måtte ha hjertekompresjon fordi jeg var bevisstløs og kroppen sterkt nedkjølt etter å ha ligget ute i 45 min i snøen i -18 grader, takk gud noen fant meg og takk gud jeg overlevde! “Da var det vel ikke min tid nå heller” tenker jeg. At jeg forteller dere dette er ikke fordi jeg syntes synd på meg selv, eller ønsker medlidenhet. Jeg skriver dette fordi jeg føler at innlegget jeg skulle poste før i dag om “cravings på salg” ble litt sånn “tragikomisk” når jeg holt på å dø for bare 24 t siden, men det er meg i et nøtteskall å gå videre som om ingenting skulle ha skjedd bare et par dager etter, men så er vel slik jeg alltid har overlevd alle traumatiske hendelser tidligere også. Jeg er sterk og jeg er en “fighter” , men jeg trenger bare å bli hel igjen, noe som tar tid, men jeg gir ikke opp. Jeg skal kjempe for å finne tilbake til gleden og tryggheten i meg selv som jeg vet finnes langt der inne et sted. 

PC060660

Planen min i helgen var å dra på Vixen Awards på fredag, noe jeg hadde gledet meg veldig til – både prisutdelingen og after-party, men jeg satt inne med så mye rare tanker om hvor stygg jeg er,og det at jeg hadde knekt en negl og ikke funnet et antrekk som gav meg nok selvtillitt tok det siste steget i avgjørelsen om at jeg ikke kunne vise trynet mitt der blant så mange vakre og velykkede mennesker. For hva er vel jeg i forhold til dem? Jeg kan ha dager hvor jeg er trygg på meg selv og gir F i hva andre mener og syntes om meg, men jeg kan også ha sårbare dager hvor jeg ikke klarer det jeg ønsker å klare fordi jeg er redd for at andre skal tenke det verste om meg. Up & Downs har vi alle, det er bare at det har vært en lang periode nå med bare downs og det må jeg snu. I går kveld etter at jeg kom hjem fra sykehuset lå jeg på sengen med intense smerter etter trykket i brystet fra legene. Jeg har knekt ribbeina før, og kjente at det kun er brist, selv om det er nesten like vondt. Jeg syntes ikke synd på meg selv, men jeg hadde mange rare tanker i hodet etter å ha fått meg en skikkelig stuck. Så kom jeg over videoen som bloggeren Ariel Soylandos hadde lagt ut her og jeg følte meg med ett litt mindre ensom der jeg lå med dyna godt trukket opp under haka. Bare det å se at andre også har det på samme måte, at man ikke er alene om det man føler kan hjelpe på, mer enn man selv aner. Husk at jeg setter stor pris på dere som følger meg, og håper ikke dere dømmer meg for dette innlegget – men at dere heller forstår at jeg hadde et stort behov for å få ut følelsene mine, ikke minst være hundre prosent ærlig. Det skjer snart litt spennende ting på blogg-fronten og jeg skal blogge mye oftere, men jeg trengte bare å få ut dette og det betyr ikke at jeg automatisk har gått fra å være mote & skjønnhetsblogger til livstils og meningsblogger, haha – tvert i mot! Ønsker dere en fin uke

♥ ♥ ♥