Fillers addiction

DSC06116collage
På fredag skrev jeg en ganske ærlig artikkel for iknowthatmagazine om det å være avhengig av facial fillers. Strevet etter perfeksjon, og den overdrevne trangen til å forandre utseendet til det bedre. Om vi kan kalle det en sykdom? Slik jeg ser det selv, er avhengighet en psykisk sykdom, og snart kan vel også diagnosen facial fillers addiction også stilles hos legen. Jeg har også skrevet om min egen avhengighet av restylane i leppa, noe som ikke tok så lang tid å få. Mye vil ha mer for å si det sånn! Jeg har aldri hatt et ønske om å se ut som Dolly Duck, men jeg har alltid hatt en ganske stor skjevhet i leppa, som ikke nødvendigvis har blitt kommentert så ofte av andre, men som jeg selv alltid har hatt komplekser for. Etterhvert som jeg har fylt på med mer restylane, så har denne sjevheten forsvunnet, og tennene mine har kommet mer til syne. Men selv om det ikke er selve “stikkene” som er min avhengighet, så har jeg blitt avhengig av påfyll fordi jeg syntes jeg ser mye bedre ut med. En følelse av bedre selvtilitt etter at jeg nå kan smile med hele meg, uten å være flau over skjevheten. Når det er sagt er det heller ikke til å legge under en stol at den oppsvulmede effekten man får etter å ha satt restylane, er svært behagelig. Hvis dere er en av de som har vurdert å ta noen form for fillers i leppa, eller andre steder i ansiktet, så kan dere lese noen gode tips og anbefalninger jeg kommet med her. Og til dere som lurer på om det gjør vont? Jeg syntes det var svært smertefullt de første gangene, men det er fordi leppa er et veldig følsomt sted å sette spøyter, selv om man får bedøvelse. Når man har gjort det noen ganger, vender man seg til det :)