En gang for lenge siden

Man kan ikke alltid velge det som plutselig dukker opp fra intet og trenger seg inn i rommet der du egentlig hadde for mye på bordet. Man kan heller ikke velge hvilke følelser som skal være, da de svever i en boble fylt med kaos av tanker og flukt. Et lite ord er det som kan få meg til å endre tankegang og tro på at lykken faktisk eksisterer. I en tid der jeg trodde jeg hadde mistet meg selv, elsket jeg en, samtidig fant jeg en annen, men også meg selv. Kanskje var det meningen å finne sorgen i gleden og gleden i sorgen. Inn i mellom kommer det store savnet. Savner etter å nippe til den syrlige smaken av Leitz Kabinett, mens vi ler av hverandres festligheter. Tiden hvor jeg desperat lette etter en saks for å klippe ut repotasjen om “vinsmaking i Italia” for så å henge den opp på kjøleskapet som en huskelapp på at ingen skulle ta i fra meg drømmen om og tråkke på druer i Toscana. Jeg glemmer aldri hvordan du stirret på meg i flere sekunder om gangen, og jeg stirret tilbake uten at vi sa et ord. En merkelig måte å kommunisere på, men like vel forstod vi hverandres usynlige språk. At blikket ditt hjalp mot depresjoner og tomme stunder er i alle fall sikkert. Syvsoverøyne og innrøyka hud var ikke noe jeg brydde meg om den gangen.Forvirring kan du vel kanskje si at det var, men hvorfor skal jeg bry meg om hva andre mener. Jeg var kanskje redd, men følelsen av kvelingsfornemmelser forsvant da jeg tok den femte slurken med absint. Jeg visste at sekundet jeg satte mine bein innenfor din dørstokk ble jeg også som deg. For gjorde du egentlig noe annet? Enn å sove, røyke, skrive og drikke brus som du kalte det. Brus for voksne sa du litt lattermildt! Alle er vi avhengig av noe, men hva var det egentlig du ikke var avhengig av bortsett fra alt du foretok deg. Jeg husker jeg tenkte mye rart “drep meg ikke, aldri forlat meg” Angsten krummet seg sammen til små biter og la seg under fingerneglene. Jeg tviholdt i avisen, og tanken om å legge den fra meg slo meg ikke et eneste sekund. Jeg visste at sjelvingene ville komme om jeg slapp taket. Ja,helvete heller! Vil du gi meg noe beroliggende fra kjøkkenskuffen? Jeg visste at det var der du hadde det liggende. Du reiste deg forsiktig opp og ruslet rolig bort til kjøkkenet. Jeg kunne aldri gå lei av dine bevegelser, heller ikke følelsen som traff meg da nervesystemet åpnet seg opp for at blodet i kroppen kunne renne normalt. Jeg innbilte meg at det var deg som gjorde det, men sannheten var vel at det var en blanding mellom Vivalen og absinten som tok det største taket. Det kunne være det samme, for kroppen var rolig og det var det viktigste!

…Et utdrag fra en liten fortelling jeg skriver på…