THE PERFECT BODY

Sommeren er i full gang, og mange har kanskje jobbet livet av seg på trening og spist sunt for å gå ned litt i vekt til bikinisesongen, og viser ikke folk frem den nye sprettrompa si på instagram, så skriver nettmagasinene om oppskriften på flat mage og stramme lår. Folk spiser grønt som aldri før og tørka kål er det nye potegullet. Jeg er glad det ikke er meg, jeg mener helsebringende livsstil har tatt helt av og det samme har samfunnet om å “vise vei til den perfekte kropp”.

Hadde jeg skrevet dette for fem år tilbake ville jeg vært dypt skuffet over meg selv og min ræva motivasjon det siste halve året, vegret meg for å gå på stranda, fleipet om at jeg var en strandet hval, samtidig som jeg hadde støttet oppunder syltynne “kleshengere” på catwalken som absolutt ikke skulle byttes ut med store kvinner. Vel, debatten ruller og går, den forsvinner og dukker opp igjen. De syltynne forsvarer seg selv med at de er født sånn og kan spise hva de vil, mens plus-size kvinner “vil væra som en er når en itte vart som en sku”. SÅNN!!

"DEN PERFEKTE KROPPEN"

“DEN PERFEKTE KROPPEN”

Jeg har som kanskje mange andre hatt problemer med både selvbildet, kropp, trening og spising. JOJO-slanking up & down, og vekta har variert mellom 20-30 kg, fra 55 på det tynneste og 85 på det største. Jeg er født med mye former, og jeg er glad i mat. Jeg elsker sunn mat, men jeg elsker også å grille, spise mye karbohydrater,drikke mengder med chocolate frappe og øl om sommeren. Jeg elsker å kjenne at jeg har brukt kroppen, men hater å trene gennerelt. Jeg har tidligere fortalt på bloggen at jeg sleit med bulemi i nesten syv år hvor jeg trente, jobba,spiste, kastet opp, opp til fem ganger om dagen fra morgen til kveld. Livet mitt bestod av å telle kalorier, og se meg selv i speilet og i perioder kunne også gå i uker uten å spise mer enn et par eplebiter og en tunfiskboks om dagen, før jeg sprakk og gikk tilbake til å overspise igjen. Jeg har aldri vært så syk noengang, og dette var en av de mest deprimerende periodene av livet mitt hvor jeg så på meg selv som den styggeste i verden. Jeg har ingen problemer med å snakke om det i dag, fordi jeg er frisk og har vært det i mange år. Da jeg fikk beskjed om at jeg hadde så store skader på spiserøret at det var fare for at det kunne etse seg hull hvis jeg fortsatte så stoppet jeg opp og kjempet meg ut av det på egen hånd, selv om det kostet meg ekstremt mye. I dag er jeg et godt stykke over min egen BMI, har former, langt i fra det som andre ser på som sommerkroppen og jeg er 25 kg mer enn den gangen jeg var syk. Både fordi jeg ikke har orket å trene (ikke fordi jeg er lat, men fordi jeg syntes det er drit kjedelig). Selvfølgelig går jeg turer, sykler og tar noen øvelser i ny og ne, men det går opp i opp med det jeg spiser! I går la jeg meg på stranda i bikini, og jeg har ikke gjort noe for sommerkroppen annet enn å gjøre den større, men vet dere hva. “Jeg gav F” jeg er da brun, og brunt flesk er finere en lyst flesk og det er da noe, eller hva!

plus-vs-skinny

En dame jeg kjenner godt og som virkelig står foran som et godt eksempel på å være den man er og være stolt av sin egen kropp er Plus-size modellen Nastaran Marie Kowkabi bak bloggen Curves and I . –Det blir feil å tro at feite mennesker er usunne mennesker og tynne mennesker er sunne sier hun til VG (les mer her) . Og vet dere hva? Jeg har sluttet å tenke det samme! Å være stor betyr ikke det samme som å ha en usunn livsstil, og de tynne trenger ikke å være sunne, for mye av det vi ser på catwalken pr.idag er i hvertfall ikke sunt, og 2 av 3 utenlanske modeller røyker som noen svamper, og er undervektige.

2149340

Men hvor ligger egentlig problemet? Er det modellenes feil at de må holde seg tynne for å få jobber? Er det designerne som lager klærne som skal vises på catwalken? Eller er det innkjøperne som skal selge de? JA, så er det mange butikkkjeder som har valgt å utvide med en større avdeling for plus-size kvinner, noe som er helt topp, men det er bare en liten brøkdel, for når alt kommer til alt er det stort sett små størrelser som regjerer. Hvor fantastisk hadde det ikke vært om designerne laget klær i alle størrelser og brukte modeller deretter. Altså en blanding av mange vakre kvinner i størrelser fra 36-46 på catwalken. Det ville jo nådd et mye større spekter, og flere ville følt at “WOW” den hadde vært fin på meg. Hvor mange normalvektige eller større kvinner er det som kan vite hva som sitter fint når alle modellene er i size zero? Helt seriøst! Hva er egentlig den perfekte kroppen hvis man ikke er fornøyd med seg selv? Da kan kropp være kropp mener nå jeg. Livet er for kort til å tenke på hva man skal dytte i seg, gjøre og ikke gjøre for å holde på vekta. Og når folk kommenterer at jeg har lagt på meg svarer jeg bare “Ja det har jeg vettu” !