AS LONG AS YOU WRITE

“Great writers are indecent people
they live unfairly
saving the best part for paper”

-Charles Bukowski

10802600_303362319859292_330632319_n
Smerten i hjertet er så sterk at selv blodet tar en pause før det strømmer videre gjennom usikkerheten som har lagt seg i brystet for å bli. Jeg tar et dypt åndedrag og kjenner etter hvordan pulsen hopper over en takt før det fortsetter å gi signaler til hjertet om å slå på vanlig måte. Jeg konsentrerer meg om å puste med magen, selv om en del av meg har gitt opp for en stund tilbake.Et håpløst tilfelle som sitter fast i et likt mønster og kjemper for å overleve i en brutal verden. “Finn frem styrken” sier jeg til meg selv i øyeblikk der jeg kjenner meg fortapt. Følelsen av å bare puste inn dritt har lagt seg som støv på hjernen og jeg prøver intenst å minnes siste gang jeg kjente på lykken. Jeg lukker øynene, og kan nesten kjenner etter hvordan det var. Da latteren strømmet til overflaten, så kraftig at jeg måtte hige etter luft. Da jeg ikke kunne smile bredt nok og måtte klype meg selv i armen for å forstå at det ikke bare var en drøm.Selv de andre kunne se øynene mine glitre og høre på stemmen min hvordan jeg med stor innlevelse og entusiasme fortalte om gleden i de små øyeblikkene. Hvordan man aldri burde grue seg for morgendagen eller bekymre seg for en uvisst fremtid som ingen kunne spå.
Ta innover deg alt du har i dag” sa jeg. Som om jeg egentlig bare hadde funnet oppskriften på hvordan andre burde tenke. Men så gikk det en tid, og jeg glemte det selv. Jeg lette etter svar i bøker, men fant aldri noen forklaring.

Man blir hva man skriver tenker jeg og skriver videre…

Mange ganger har jeg spurt meg selv om hvorfor jeg skriver? Hvorfor jeg alltid har hatt et sterkt behov for å utrykke meg skriftlig, og om hvorfor det er akkurat dette jeg har gjort hver gang jeg har kjent på følelser som jeg ikke har klart å uttrykke på andre måter. Enten jeg har vært håpløst forelsket, opplevd å miste noen som har stått meg nær eller om øyeblikk som jeg ikke vil glemme. Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver, men jeg skriver så lenge jeg lever tenker jeg også. Det å få tankene ned på papiret i en eller annen form har alltid vært viktig for meg. Å få uttrykk for følelser enten du er lykkelig, glad, trist, sint eller føler smerte er noe som er grunnleggende for alle mennsker i en eller annen form, men dessverre er det alt for mange som velger å holde følelser for seg selv. Kanskje har de hatt en fortid hvor de ikke har fått lov til å uttrykke seg, noe som kanskje har dannet en slags sperre senere i livet. Eller kanskje har man fått høre at det å gråte foran andre er det samme som å vise svakhet. Men egentlig er det jo det stikk mot satte, for det å la tårene renne fritt foran andre mennesker når du kjenner at kroppen ikke klarer å holde tilbake, det gjør deg faktisk til et sterkere menneske enn de som forteller at du er svak. Poenget er at alle kan uttrykke seg bare man finner den måten som kjennes riktig for en selv bare du klarer å lytte til ditt indre, det som forteller deg hva du bør gjøre. Enten det er å prate med noen om det, skrive det ned for seg selv, eller kanskje du tør å lese de høyt etterpå. Kanskje man velger å male, tegne, synge de eller noe annet.. Følelser gir en slags indre styrke, og følelser bygger kreativitet!

Bare tenk på det…

41b3b1ae1395eebe329d8b84b41b70b1