Her er noen av mine favoritt celeb-looks fra September. Wish I had it all!!

KYLIE JENNER

KENDALL JENNER

GIGI HADID

RIHANNA

CARA DELEVINGNE

Hvilke av disse look`sa liker dere best?

Likes

Comments

Photo: Ailin Bakkene

Jakke BikBok / Skjorte H&M / Støvletter / Dinsko Denimshorts/ Old

I går var jeg en tur innom Vinterbrosenteret, og endte opp med å kjøpe denne "sykt digge" jakken fra BikBok. Den kommer i flere ulike farger, men mitt valg falt på denne blåfargen ♥ Den kommer til å bli mye brukt i høst, og jeg elsker at den er litt "bomberaktig" bare lang, da jeg har ørtogførti korte bomberjakker fra før. Ønsker dere en fin søndag ♥ 

Likes

Comments

Dette er et veldig vanskelig tema for meg og både snakke å skrive om, men jeg føler likevel at jeg ønsker å dele det med dere, slik at jeg kan lette på den dårlige samvittigheten som kommer etter at jeg plutselig uteblir fra bloggen og resten av sosiale medier i nesten en uke i strekk. Sånn helt plutselig, forduftet jeg bare, men hey i`m back! Det skal veldig mye til for at jeg mister all sunn fornuft og evnen til å tenke klart. Motivasjon og energien jeg vanligvis har massevis av til å fullføre hverdagslige ting bare forduftet, og selv det å sminke meg om morgen, spise frokost, eller åpne post har vært et ork. De siste ukene har egentlig bare vært et stort virvarr av kaos, og jeg har ikke klart å tenke klart en gang. Jeg har vært deprimert alt for lenge, faktisk så lenge at jeg kan ikke huske sist jeg hadde et par fine måneder i strekk. Bortsett fra noen få, fine øyeblikk i form av opplevelser så har dette vært en av de tøffeste årene for meg, og det har egentlig bare vært snakk om tid før jeg visste at jeg ville knekke, og det gjorde jeg og, skikkelig! Jeg har alltid vært en "fighter". En som har kjempet for det jeg har trodd på. En jente full av drømmer og ønsker for fremtiden, men jeg har også hatt mye motgang, og det skulle vel kanskje tro at det var en grense for hvor mye et menneske kan tåle, men når alt kjennes håpløst, virker som om livet mitt aldri blir slik jeg ønsker å ha det. Jeg mener bare, hvor mange ganger skal det være nødvendig å si til seg selv: "This too shall pass", -let`s move on, også går det en måned før det smeller igjen.?!

Jeg har et liv, som sikkert inneholder mye som kan være fint, det er bare det at jeg ikke alltid klarer å se det når jeg har disse lange, mørke periodene. Jeg har gitt så faen i meg selv det siste året, at jeg rett og slett har mistet bit for bit, uten at jeg har klart å se det selv, og igjen sitter jeg igjen med et speilbildet som ser stygt på meg tilbake. Som tenker "hvem faen er du"? En stemme i hodet som sier "Du fortjener ikke det her", "du er ikke bra nok" , "du stygg", "du er ikke en dritt for noen", også går jeg med disse tankene, som blir et stort kaos og rot, også smeller det skikkelig, noe som fører til at jeg tar avstand fra mine nærmeste rundt meg for å være alene med tankene mine. Men "heldigvis" for meg, går det ikke mange dagene før familie og venner dukker opp der jeg er, og de finner seg ikke i at jeg ønsker å være alene med tankene mine. De tupper meg i ræva, og lurer på hvor i huleste det har blitt av jenta som aldri gir opp. Hun som alltid kjemper uansett hva som skjer, hun som alltid reiser seg igjen, uansett hva."De minner meg på at det er meg, når jeg har glemt det selv"! ​Jeg kan bli irritert der og da, for det siste jeg trenger er "falsk sympati" med folk som "liksom bryr seg", men sannheten er at de gjør det, og innerst inne vet jeg det. Innerst inne så vet jeg at jeg er bra nok som jeg er. At jeg er vakker på innsiden og at jeg har masse grunner til å være glad i meg selv, men når jeg har slike perioder hvor alt kjennes håpløst, er det vanskelig å se det selv! Nå skal jeg sortere tankekaoset dag for dag, og gjøre ting som er bra for meg fremover. God natt til dere som ikke er på byen å danser 

Likes

Comments

Med denne serien har jeg slått rekord. I løpet av 2 netter og 1 dag så jeg alle 4 sesonger med Orphan Black. Science fiction-thrilleren dreier seg rundt Sarah Manning, en britisk punkedame som ser dobbeltgjengeren sin ta selvmord og stjeler identiteten hennes.Og så oppdager at hun har en dobbeltgjenger til, småbarnsmoren Alison. Og så dukker det opp en til. Og en til.Etter hvert kommer det frem at hun og Alison bare er to av en hel skokk klonede kvinner, som alle har levd i uvisshet om hverandre. Sammen forsøker de å finne ut av mysteriet rundt opprinnelsen sin. Skuespilleren er helr rå, og den må bare ses. Spenning hele veien!

"The Affair" sesong 1 består av 10 episoder, men det er en eller to sesonger til som kommer. Serien handler om Noah, hans kone og 4 barn som skal på sommerferie, og på veien stopper de innom for en matbit på en lokal restaurant i Monthauk, hvor servitøren Alison jobber. Noah klarer blir så tiltrukket av Alison at han innleder en romanse i 8 uker bak konas rygg. Alison er også gift med en annen mann, og sammen begir de seg ut på et forbudt kjærlightsforhold. Sykt spennende serie!

Denne filmen så jeg i går, og tårene rant og rant. Jeg tror ikke jeg bør se slike filmer på søndager. Filmen rørte meg så veldig nettopp fordi dette er noe som skjer daglig rundt omkring på skoler over hele verden. Dette er en eksempel på hvor galt det faktisk kan gå når et menneske mobber et annet. A girl Like Her handler om den 16 år gamle jenta Jessica Burn som blir mobbet og trakkasert daglig av sin tidligere venninne Avery. Jessicas eneste venn Brian, overtaler Jessica til å bære et sjult kamera på skolen, slik at det som faktisk skjer blir dokumentert, selv om det aller siste hun egentlig vil er at noen skal se på opptakene. Jessica orker til slutt ikke mer og forsøker å ta sitt eget liv. Avery blir konfrontert med de sjulte opptakene, og blir knust av å se seg selv og måten hun har vært på. Hun kan ikke en gang med om unnskyldning da Jessica ligger på sykehus med organsvikt etter den store overdosen.

Likes

Comments

Først og fremst vil jeg bare takke dere for fine meldinger på forrige innlegg, dere er så søte ❤ NEI, innlegget var IKKE for å hanke inn bekreftelser på at jeg ikke er et dårlig forbilde, for det er jeg rimelig trygg på at jeg ikke er. Selv om jeg sier "Fuck Janteloven" og setter Botox i panna i en alder av snart 30 år, så er det ikke dermed sagt at jeg vil operere øra mine lizzm! Flere av dere som har sendt meg mld på facebook, og lurer på hvor dere finner Intervjet med StyleConnection ang dette tema, så finner dere det HER​Nå skal jeg straks ut døren og til ski en tur for å spise litt lunch og ta noen øl med Ailin. Solen skinner, og gleder meg MAX til å sitte ute å kose meg nå! Ønsker dere en fin lørdag 

Likes

Comments

I dag tidlig da jeg skulle sjekke mailen, oppdaget jeg en todagers ulest mail fra Morten Hegeth VGTV som lurte på hva jeg tenkte om kritikken toppblogger Kristin Gjelsvik aka StyleConnection hadde nevnt/illustrert ang min åpenhet rundt dette med å fikse på utseendet her på bloggen! Ved det utsagnet, kan man jo stille seg selv et spørsmål "hva er å fikse på utseendet"? I noens øyne er det å farge håret, sette på negler, vippe-extensions å fikse på utseendet, mens andre syntes at det å ta restylane i leppene er like normalt som å farge håret. Å fikse på utseendet kan være så mangt, og siden jeg ikke leser hennes blogg så har jeg heller ikke fått med meg at hun har dratt frem at jeg er med på å normalisere plastisk kirurgi. Hun nevner blant annet "Fuck Janteloven" som var en videosnutt på 2 sekunder hvor jeg setter Botox i panna som ligger ute på Instagram, med en link til et blogginnlegg der jeg støttet Sophie Elise i det jeg mente var et ufortjent "Botoxrefs" tidligere i år. Jeg ble da også sittende fast i en debatt som før jeg visste ordet av det hadde blitt snudd til at jeg var med på å bidra til å ødlegge unge jenters liv, fordi at jeg mente det var opptil hver enkelt hva man ønsker å gjøre med ansiktet sitt! Videosnutten og mitt tidligere blogginnlegg som dere finner HER handlet først og fremst om ulovlig markedsføring og mangel på allmenn kunnskap fra folk som ikke vet forskjell på diverse fillere som Botox og Restylane.

Lurer dere fortsatt på dette? Vel, StyleConnection har svaret dere! Hun vet ikke bare hvordan "folk flest" bør se ut, men hun har også sterke meninger om hvilke bloggere som normaliserer plastisk kirurgi og i hennes øyne så er visst jeg en av de! Og det er her jeg må klø meg selv i hodet, og spørre meg selv og dere om det er sånn jeg fremstiller meg selv? For hvis jeg er kommet dit hvor jeg har begynt å normalisere plastisk kirurgi og nesten "anbefale" dere å legge dere under kniven, ja da vet dere mer enn meg!

Man skal få høre mye! Jeg tok til meg kritikken jeg fikk for halvannet år siden, da jeg så ut som Dolly Duck etter at jeg hadde tatt litt vel mye fillers i leppa, og det er ikke til å stikke under en stol at jeg kanskje ikke gikk frem som det beste eksempelet her på bloggen, men jeg har vært ærlig om det også, og jeg har skrevet flere innlegg om hvor viktig det er å være fornøyd med den man er. Men jeg har jo tross alt tatt restylane i leppene for å rette på et skevt smil og forebygget rynker i panna, så da kan jeg umulig være fornøyd med meg selv, eller?. Jeg vil si det er en ganske vesentlig forskjell på noen få sprøytestikk, til det å normalisere og støtte oppunder plastisk kirurgi! Jeg har kanskje skrevet en eller annen gang at jeg forstår at du som er flatbrysta velger silikon. Men det er ikke dermed det samme som å si at "Du er ikke bra nok som du er". Og når har Botox blitt plastikk kirurgi egentlig? Når har egentlig sprøytestikk havnet i kategorien kirurgi? For hvis det er kirurgi så har jeg "lagt meg mye under kniven" for å si det sånn!

Noen bloggere er åpne om operasjoner de tar og at de har lagt seg under kniven. Der er ikke jeg! Noen bloggere sprøyter trynet fullt. Der er heller ikke jeg! Ja jeg har forstørret leppene tidligere og ja jeg har satt botox i panna 1 gang for å prøve det alle andre har snakket så varmt om. Jeg har satt restylane i huden for å fjerne acnearr, og jeg har satt Botox i kjeven mot gnissing av tenner og kjeveknekking. Det er i mine øyne en vesentlig forskjell på å skrive om fillers i leppa, som stort sett alle kommer til å prøve enten de leser om det her eller der, og det å faktisk vise frem, å skrive om en omfattende neseoperasjon eller en butlift som er mye mer alvorlig og skadelig for unge jenter i mine øyne. Hadde jeg noen gang lagt meg under kniven ville jeg i hvertfall aldri skrevet om det på bloggen. Jeg er helt enig med Styleconection om at det har gått for langt på mange måter, men å sammenligne fillers med plastikk kirurgi er vel litt å ta i. Og det å i tillegg si at jeg er en av bloggere som er med på å normalisere det er jo bare helt på trynet, da dette ikke er tilfellet i det hele tatt.

Jeg er ikke opptatt av å se ut som noen andre. Jeg gjør ting for min egen del, men selvfølgelig tenker jeg over hva slags signaler jeg sender ut på bloggen, det er jo nettopp derfor jeg lager innlegg som dette. Å legge seg under kniven i mine øyne er bokstavlig talt å operere seg i mine øyne. Man opererer ikke inn Botox i panna, eller restylane i leppene. Det er OK å mene at vi har nådd bunn, men jeg mener og står fortsatt for det at man ikke er et dårlig forbilde fordi man tar fillers i en alder av snart 30 år.

Hvis alle skal ha "En for værra som en er" holdningen, så hadde vi alle vært grå eller hva?!

Mer om dette på Panelet på VGTV i morgen, der StyleConnection blir Intervjuet...

Likes

Comments

​For noen uker siden bestilte jeg noen pakker med falske vipper, og nå gir jeg bort to esker med 3 par vipper til 2 av dere. Alt dere trenger å gjøre er å like min facebookside HER , Del innlegget på facebook & follow me on Instagram @verozitas -Når du har gjort det, legg igjen en kommentar på hvilke av vippene du ønsker deg i kommentarfeltet, samt navn og mailadressen din. Jeg trekker som sagt 2 vinnere i løpet av helgen ❤ PS: Vinneren får også en liten overasskelse i posten...

Ønsker dere en fin tirsdag ❤ Nyt været

Likes

Comments

Photo: Jon Lundemoen / Edit: Me

Jacket/ Zara - Pants/Missguided / Sneakers/Gojane

Hei på dere fininger ❤ Håper dere har hatt en bra helg? Jeg har har hatt en helg hvor jeg rett og slett bare har ligget rett ut, fordi jeg har vært så sliten, så jeg har ikke orket noe som helst. I dag har jeg vært på shoot på operaen med Jon. Men jeg må ærlig innrømme at dette ikke var helt "min dag" for å ta outfitsbilder. Helt seriøst, så glemte jeg min egen jakke hjemme, og måtte "rappe" jakka til Jon for å se kul ut. Haha, neida. Jeg hadde jeg tatt på meg en alt for trang bukse, så jeg fikk ikke bare problemer med å puste, men jeg holt på å ramle baklengs ned fra toppen av operaen. Alt for bloggen vet dere, haha..neida! 

Likes

Comments

Bulemi er en sykdom som ikke alltid er like lett å oppdage før det er for seint. En syksom som ikke vises så godt på utsiden, da man kan være både normalvektig og ha former selv om man har bulemi. Jeg har selv holt på å få alvorlige konsekvenser for 8 år siden da jeg selv led av sykdommen. Mange sier anoreksi er mye mer alvorlig fordi man blir så tynn at alt slutter å fungere. Vel, det er feil! Bulemi er like alvorlig, og døden kan inntreffe når som helst. Når man kaster opp mange ganger om dagen, så er det stor belastning for hjertet, at det faktisk kan stoppe. Syre er en annen ting, det etser ned tenner, ødlegger spiserør og det kan faktisk gå hull på det, slik det holt på å gjøre med mitt, og hvis man er så heldig å overleve det kan det få konsekvenser ved senere forløp, hvor man evt må ha utblokking ved hjelp av ballonger. Andre ting er svelgevansker, blodning fra hals, magesår, kronisk halsbrann, sår på fingrene, kronisk dehydrering pga nedsatt spyttsekresjon og i verste fall kan man miste tenner, eller skal man si i beste fall? For hvis ikke en bulemetiker får hjelp i tide, kan det være for seint.

Fra jeg var 15 til 21 år hadde jeg bulemi, i nesten 6 år. Da jeg var undom var jeg tynn i utgangspunktet, men brukte store deler av tiden etter skolen på å finne ut hvordan jeg skulle klare å utvikle anorexia. Sykt sa du? Jeg elsket å se på tynne jenter/modeller på nettet, og tenkte at hvis jeg bare sluttet å spise ville jeg bli like perfekt som de. Jeg elsket thinspo sider, og man kan vel kanskje si at jeg prøvde, men sulten tok overhånd og en bekymret mamma som alltid smurte matpakka mi, og satt frem frokost så følte jeg ikke at jeg kunne unngå å spise. Jeg begynte derfor heller å kaste opp, og det gav meg en følelse av kontroll på egne følelser som var som tenåringers flest. Maten ble min form for trøst når jeg følte meg alene, og ikke bra nok for andre. Maten gjorde at jeg la på meg, og slik startet kampen om å bli kvitt alle kaloriene. I noen perioder kunne jeg la være å spise i det hele tatt, for så å sprekke, føle skyld og kaste opp igjen. Det jeg ikke tenkte over da, som de fleste andre med bulemi heller ikke er klar over er at oppkast er syre og derfor etsende og kan gi mange alvorlige konskvenser. Håper dette er skremmende nok i seg selv, i hvertfall burde det være det. Men hvordan kan man oppdage at en person har bulemi? Mange med spiseforstyrrelser bruker triks og knep for å sjule hva de driver med, enten man kaster opp i dusjen eller "spiser borte". Det var ingen som visste at jeg hadde bulemi, fordi jeg var mester på å sjule det. Tankegangen min den gangen var helt svekket, men innerst inne visste jeg at det jeg gjorde var feil. Likevel gjorde jeg alt jeg kunne for å overbevise meg selv at det ikke var bulemien som gjorde meg svak. Det var maten som svømte fra metthetsfølelsen opp til hodet, for å svinge seg rundt, kaste seg tilbake til resten av kroppen og helt tilfeldig bare falle ut av munnen igjen. Det var maten som bare gav etter og jeg fulgte den på veien til et nytt og bedre sted der kroppen hadde et ønske om å være. På denne måten overbeviste jeg meg selv om at jeg ikke gjorde noe galt.

Jeg skulle så gjerne ha hjulpet alle unge jenter som sliter med E.D. Fortalt de min historie, men jeg håper kanskje at dette kan være til hjelp for en eller annen der ute som sliter med det samme. Det er en sykdom som fortjener mer oppmerskomhet, og en sykdom vi alle bør være oppmerksome på. Enten man er mor, søster, venninne eller bekjent. Det er selvfølgelig lettere å merke tendenser hos andre når man har vært gjennom det selv, men det er alltid ting du kan gjøre for å hjelpe hvis du mistenker at noen du kjenner har spiseforstyrrelse. Han/Hun vil sannsynligvis nekte for å ha et problem om du tar det opp. Hvis du føler mottgang kan det være lurt å vente en liten stund før du tar det opp på nytt. Her er noen tips til hva du kan gjøre for å hjelpe:

-Å fortelle hva som gjør at du bekymrer deg kan være et godt utgangspunkt for å spørre om dette er noe han/hun vil prate om. Det viktigste du kan formidle er at du ikke bare "bryr deg", men at du bryr deg om vedkommende.

-Selv om du skulle bli avvist, bør du fortsette å vise at du er en venn, og at du er der hvis han/hun trenger deg.

-Hvis han/hun forteller deg om problemene sine, er det veldig viktig å oppmuntre til å snakke med en voksen person, f.eks. lærer, helsesøster, lege eller foreldre.

-Når han/hun først har kommet i behandling, er det godt om du viser tålmodighet og forstår at sykdommen ikke går over på kort tid.

-Selv om din venn er heldig som har din støtte, er det ikke ditt ansvar å prøve å løse hans/hennes problemer.

-Vær svært forsiktig med å diskutere vekt, kalorier og mat.

-Spør heller om hvordan han/hun egentlig har det!

Husk at det ofte ikke er lett å si hvem som har spiseforstyrrelser fordi de ofte er flinke til å sjule at de overspiser, kaster opp eller sulter seg. Husk også at spiseforstyrrelser ikke bare handler om mat, men følelser er som oftes det som ligger bak.

For å bli frisk,må man først finne årsaken til hvorfor eller hva som gjør at man misbruker mat.

Likes

Comments

Instagram @verozitas